Følelser uforutsigbare som snø i april, humørsvingninger som til og med du selv ikke kan forstå, venninner gode som gull, kompiser som erter deg for hver minste ting og foreldre som burde fått Nobels Fredspris for deres tålmodighet og sinnsro - og det til tross for utallige krangler, tårer og slamring med dører.
Tyve år. Halvveis til førti, en fjerdedel inn i døden. Tenårene skal nå legges bak meg, og jeg skal nå trå inn i de voksnes rekker. Det betyr at jeg må ta ansvar, jeg som såvidt klarer å huske på å spise middag. Kanskje bør jeg for eksempel lære meg å spare penger, slik at lønnings-slippen går til mer enn gode minner, jeg kan for eksempel bruke de til å nedbetale lån og gjeld og alt annet som er kjipt. De sier at det er slik en gjør når en er voksen. Når jeg tenker meg om så trives jeg sinnsykt godt med å være tenåring.
Forrige bursdag fikk jeg en sms av Jens: "Du er en sosial kamelon! Først er du på metallkonsert med tatovering, så sitter du i teselskap." Og det er nettopp det det innebærer å være tenåring, å være midt i mellom, å være barn og voksen, å ta ansvar men være uansvarlig.Fra dype akademiske samtaler over kaffe og rødvin, til overfladiske rølpesamtaler litt for langt inni Checkpoints to for en. Fra jazz-konsert med femtiåringene til rapping av Skolekorps med Cementen som publikum. En frustrerende tid for de rundt oss, men også for oss selv. Identitetskrise på daglig basis og humør som svinger fortere enn været. Jævlig, javisst, men også helt ubeskrivelig fantastisk. Vi har gjort så ufattelig mye spennende, mine kjære og meg. Spontanturer til syden, sparkesykkelfylla, festivalrølp (og utkastelse), konserter så mange at det er umulig å telle, kvelder så lange at det blir umulig å huske, skitsnakking og verdens beste klemmer, og jeg innser fort at jeg har verdens beste venner. Noe sier meg at tenårene kommer til å huskes som en av de beste periodene i livet mitt - og det med god grunn. Derfor er det på mange måter en sorgens dag, når jeg ligger her i sengen med Bob Dylan i høytalerne, og innser at et kapittel nå er lukket. Jeg har da ikke tenkt til å bli voksen? Jeg gråter jo fortsatt av slankekrigen.
Fra og med i morgen har jeg bestemt meg for å ta konsekvensene av mine foreldres handlinger og av det å bli voksen. Det betyr at jeg;
A. Må slutte å gi fingen til folk på byen
B. Må slutte å finne på skrøner til folk på byen. Ingen tror at jeg er advokat uansett. Eller ballettdanser for den saks skyld.
C. Må akseptere at det faktisk finnes mennesker som går på Beverly og trives med det, uansett hvor usannsynlig det virker.
D. Må innse at jeg ikke ble født med alt "vede" - noe som virker enda mer usannsynlig. Mine meninger er jo dritbra, alltid.
E. Jeg må lære meg å spise middag mer enn to ganger i uken.
F. Jeg må innse at øl ikke kan erstatte måltid.
Ja, og så er det kanskje at jeg betaler regningen på russeklærne fra i fjor. Men siden jeg har blitt voksen så har jeg nå bestemt meg for å legge denne tiden bak meg - dette inkluderer det ubetalte inkassokravet.
Og nå som jeg sitter her og sipper over de utrolig fine menneskene jeg har i livet (har grått av hver eneste gratulasjon, jeg hater dere, dere er så himla bra.) krysser jeg fingrene for at voksne mennesker også gråter over fine mennesker og gode minner, for hvis ikke kommer jeg til å ha store utfordringer iløpet av morgendagen, og det vil jo være litt kjipt å faile som voksen allerede første dagen, jeg hadde jo ikke tenkt å gi fingen til noen før på fredag.
