Søndag

Frode banet seg gjennom haugen med klær og kofferter som jeg burde ha pakket ut av for uker siden. Han bladde gjennom musikken fra A til Å. Fra Gallows til Zappa. Fra ekskjærester og tårer, til uendelige kvelder med rødvin og venner. Fra 1968 til 2013. Fra en generasjon til en annen. Fra meg til deg.

Han stoppet på L. Jeg stopper aldri på L. Han tok ut en bunke plater og studerte dem. Dette var det. Dette var det som skulle spilles. Artisten på L. Finnes det bra artister på L?

Han satte den første platen på. Kim Larsen. En av de artistene jeg har flere plater av, men aldri spiller. En av de artistene jeg stabler i "skal aldri spilles"-hyllen sammen med Flamingokvinetten og Vikingarne. Mitt sistevalg var noen andres førstevalg. 

Generasjonskløften ble mindre, for i dag har jeg lært noe nytt. Jeg har lært at en kan finne god musikk der en minst venter det. En kan finne god musikk mellom Gallows og Zappa. En kan lære av eldre generasjoner, til tross for at de insisterer på å spille musikk fra feil hylle og feil bokstav.

Jeg har lært at det finnes god musikk på L, og Kim Larsen er et prakteksempel på nettopp dette. Derfor kryper jeg opp i godstolen med kaffekoppen i hånden og Kim Larsen på spilleren mens jeg venter på søndaggjestene. Og når de kommer skal jeg fortelle dem om en danske jeg oppdaget 42 år for sent.