Onsdag

Tonene strømmer gjennom hodet mitt, og styrer stemningen i rommet. Jeg kjenner på den bittersøte melankolien som skytes ut, og tar roen inn over meg. Det er for kaldt her. Jeg er for alene. Det skjer for mye og jeg kan for lite.

For øvrig gjør jeg alt annet enn jeg skal også. Misforstå meg rett, jeg er flink. Skikkelig flink. Jeg kjøper ferske grønnsaker to ganger i uken, og har alltid fersk melk og egg i kjøleskapet. Jeg møter opp til forelesning, og tilbringer midttimer på lesesalen. Jeg bruker votter, lue, ullsokker og refleks, selv når det ikke passer til antrekket og gjør meg seende fryktelig halvveis ut. Flink som jeg er gjør jeg alt av dette uten en mine. Men når det nærmer seg natt fryser jeg likevel.

Hvor mye paprika spiser egentlig én person?  Må gulrotpakkene være så store? Hvorfor fortsetter jeg å kjøpe tomat som jeg jo egentlig ikke liker? For ikke å snakke om hvor stort dette rommet virker, på tross av at det er det minste jeg har hatt. Jeg føler meg mindre enn noen gang, og tar ikke nok plass til å fylle verken tid eller rom. Jeg spiser med bøkene ved siden av tallerken, og sovner aller helst i en krøll på gulvet, for sengen er så forferdelig tom.

Forrige uke hadde jeg bursdag. Jeg brukte dagen på pugging av pensum, og har mer eller mindre gjort det siden. Det er 34 timer til eksamen og jeg nærmer meg ikke forberedt. Likevel greier jeg ikke å gi slipp på ordutvekslingen med de jeg flyttet fra, og ei heller med de jeg flyttet til. Det jeg vil mest er å dele et par flasker med rødt i med jenter hvis lepper er enda rødere, eller kanskje med en ekstra fin en. Få litt varme i kroppen når vifteovnen ikke greier å holde følge med frostnettene.

Musikken gnager seg gjennom hodet mitt, og stemningen tar knekken på meg. Jeg stopper tonene, og sitter igjen med trommingen fra dråper på vinduet. Jeg er så jævlig ensom.