Intet er så rommelig som havet, intet så talmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslik elefant på de små puslinger, der bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; ti det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - og det siste sunne i den syke verden.

Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke; men aldri forstår to det på samme måte. Ti havet har et særskilt ord til hver især som stiller seg ansikt til ansikt med det.

Det smiler med blanke, grønne småbølger til barbente unger som fanger krabber; det bryter i blå dønninger mot skipet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekker; tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvit-grå brenninger, skyller skumstripene i blanke buer henover den glatte sand. Og i den dumpe lyd når bølgen faller sammen for siste gang, er der noen av en hemmelig forståelse; hver tenker på sitt og nikker utover - som var havet en venn der vet det hele og gjemmer det trofast.

(Kielland, Alexander Lange. German & Worse. Gyldendal Forlag)